Bakteriofager

Bakteriofager har en rekke bruksområder innen blant annet humanmedisin, veterinærmedisin, akvakultur, agrikultur og næringsmiddelproduksjon. Bakteriofager kan bli effektive, naturlige og miljøvennlige verktøy mot antibiotikaresistens, både hos mennesker og dyr.

Bakteriofagenes effekt mot bakterier ble først beskrevet av den fransk-kanadiske mikrobiologen Félix D’Herelle på 1920-tallet. I årene som fulgte ble det eksperimentert med bruk av bakteriofager mot infeksjoner. Vellykket behandling med bakteriofager krever at man vet nøyaktig hvilke bakteriestammer som gjør pasienten syk, slik at riktige bakteriofager kan benyttes. Denne kunnskapen fantes ikke i 1920- og 1930-årene, og bruken av bakteriofager stoppet mer eller mindre opp da Alexander Flemming oppdaget penicillinet.

I Sovjetunionen fortsatte man imidlertid å behandle infeksjoner med bakteriofager. I dag bruker blant annet Polen, Russland og Georgia fremdeles bakteriofager når antibiotika ikke virker mot for eksempel hudinfeksjoner, akne, sår-, øye-, og mage-tarminfeksjoner, samt betente operasjonssår hos pasienter som er smittet med antibiotikaressistente MRSA-bakterier.

Forskning på bakteriofager i etterkrigstiden la grunnlaget for utviklingen av molekylærbiologi og moderne genteknologi. Med moderne diagnostiske metoder og økt kunnskap om sykdomsfremkallende bakterier blir det igjen satset på utvikling av bakteriofager som en av løsningene mot den økende trusselen fra antibiotikaresistens.